Hva faen, Turboneger?

Tony SylvesterHelt jævlig! Helt utrolig satans jævlig! Noe annet er det strengt tatt ikke å si om Turbonegers konsert på Orange Scene i dag. Så, i kor: Helt jævlig!

Alt lå til rette for en dritfet konsert. Sola skinte på alle de tusener av mennesker som hadde møtt opp for å se Turboneger. Scenen var som alltid fristende å være tilstede rett foran, noe en hel horde av mer eller mindre hardcore Turbojugends hadde ventet lenge i kø for å få til. Da introen til The Age Of Pamparius runget ut av høyttalerne og bandet kom på scenen virket alt helt perfekt. Så begynte de dessverre å spille.

Fremføringen av Pamparius var noe av det verste jeg har hørt. Det var som om et coverband i ungdomsskolealder sto på scenen og til og med hadde blitt bedt om å spille ekstra dårlig. Når lyden i tillegg var skrudd etter Knut Schreiners ego toppet det seg for meg. Jo, han er flink nok, men det blir ikke like fett med soloene hans når kompegitaren nesten ikke høres. Det holder liksom ikke helt med Thomas Seltzers ujevne bass i bakgrunnen.

Thomas Seltzer burde holde seg på TV. Han gjør seg bedre der.

Thomas Seltzer burde holde seg på TV. Han gjør seg bedre der.

Etter denne forferdelige åpningen fulgte de opp med et altfor stort knippe av låter fra tida etter comebacket. Koringen var sur og spillingen ikke mer enn så som så. Vokalist Tony Sylvester prøvde så godt han kunne å få kontakt med publikum, men det ville seg bare ikke. Foruten de som sto helt fremst og trolig var så fulle og ekstatiske at all kritisk sans for lengst var en saga blott, var det mange rundt meg som raskt begynte å bli opptatt av andre ting enn det som ble servert fra scenen. Etter 15 minutter begynte jeg å lure på hvor lenge jeg faktisk måtte være til stede før jeg kunne rømme i sikkerhet.

Jeg kunne jo ikke bare gå, kunne jeg? Det kunne jo hende at det tok seg opp, håpte jeg og prøvde å legge litt godvilje til. De klarte jo tross alt å levere en nokså god versjon av You Give Me Worms. Som en mellomting valgte jeg å besøke latrinen, nært nok til at jeg fortsatt hørte musikken uten problemer. Heldigvis rakk jeg fram til skåla før radbrekkingen av Selfdestructo Bust begynte, ellers hadde jeg pissa på meg. Det var helt forferdelig. Helt forferdelig. Jeg tok meg i å ønske at det de sang var sant og at de skulle selvdestruere på scenen.

Men, skjebnen ville det slik at elendigheten bare så vidt var i gang. Til og med Sailor Man ble ramponert, revet i fillebiter og satt sammen uten bruksanvisning. Jeg kjente sinnet ta helt overtak og fant det best å sette meg ned litt. Da denne prøvelsen endelig var over, satte Knut Schreiner seg ned på kne for å prøve å vise oss at han hadde lært seg å skru på en Moogerfooger. Vel, det kan han nok ikke, er jeg redd. Det ble bare nok et pinlig øyeblikk der en tidligere storhet på ny demonstrerte at de aldri burde blitt gjenforent, men heller latt seg selv vokse større og større som en legende musikkverden kunne savne.

Knut Schreiner kan skape magi, men fikk det ikke til i dag.

Knut Schreiner kan skape magi, men fikk det ikke til i dag.

Da Sailor Man-havariet og Knut Schreiners patetiske forsøk på å lage oscillerende gitarmagi ble fulgt opp av en halvdød Are You Ready (For Some Darkness) ga jeg opp og forlot konserten. 45 minutter holdt jeg. Der jeg sitter nå har jeg kunnet høre resten av konserten og fått med meg både Get It On og Prince Of The Rodeo. Det har ikke hørtes godt ut, og jeg angrer ikke på at jeg ikke beskuet den siste halvtimen av dette marerittet. I hvert fall ikke når de serverer 15-20 sekunder med Metallicas Enter Sandman. Hvorfor? Hvorfor i helvete gjorde de det?!? Det gir jo ingen mening i det hele tatt.

Allsang på grensen kom til slutt da de, etter oppskrift, spilte I Got Erection. ”Whoa-whoa-whoa. I Got Erection!” er jo nesten like lett å synge som gitarriffet på White Stripes’ Seven Nation Army, så joda, publikum sang med og elsket det helt sikkert. Etter det mine ører kunne oppfatte der jeg satt uten å kunne se Turboneger på scenen (på trygg avstand, med andre ord) så var dette konsertens best fremførte låt. Altså den eneste som ikke ble ødelagt.

Takk, Turboneger, for at dere ødela mitt inntrykk av dere. Nå kan dere godt gi dere.

2 comments for “Hva faen, Turboneger?

  1. Frode
    8. juli 2013 at 10:23

    Faktisk mye av d samme jeg satt igjen med.. Jørn i P3 må ha fått solstikk eller noe..

    • Krakelen
      9. juli 2013 at 09:17

      Hehe. Ja, kanskje det. Men det kan hende han sto langt framme og hadde en helt annen opplevelse enn jeg. Det så i grunn ut som om de koste seg, de som sto i piten. Langer bak var det veldig tydelig hva som egentlig foregikk. Jeg er så skuffet. Hva var den beste konserten du så der nede?

Legg igjen noen ord her.