Motorpsycho – Here Be Monsters

Endelig skikkelig utfordrende og kompromissløst igjen

Helt siden Black Hole/Black Canvas (2006) har Motorpsycho levert plate etter plate som har vært i terningkast fem-land. Noen av dem kanskje til og med litt ned mot fireren hvis man tør å banne i kirka og være helt ærlige. De har lagd relativt gode plater med tøffe låter og hele tiden ligget litt på siden av det den gjengse platekjøper går etter. Det har alltid vært sånn med Motorpsycho at de er ikke for alle, og de har heller ikke hatt noe ønske om å bli det. Det Motorpsykedeliske universet skal være vanskelig å komme inn i.

Denne utilgjengeligheten har de ti siste årene slått sprekker og vært lettere og lettere å gjennomskue, og overraskelsene har ikke kommet like stødig som de gjorde i tiden mellom Demon Box (1993) og Trust Us (1998). Til og med Californiapop-perioden deres fra Let Them Eat Cake (2000) til It’s A Love Cult (2002) bød på flere overraskelser enn platene som kom etter at Håkon Gebhardt leverte inn trommestikkene i 2005. Det har i det hele tatt virket som om de har tviholdt på tanken om at de må bevise at de fortsatt er i stand til å lage gode rockeplater, og det har dessverre hemmet sluttproduktet. Bent Sæther og Snah har riktignok levert bedre plater etter at Kenneth Kapstad ble med i Motorpsycho i 2007 enn hva de fikk til med Black Hole/Black Canvas som, tross at det er en ganske god plate, høres mest ut som en ”trip down memory lane” der den popete rocken fra Timothy’s Monster (1994) forsøkes gjenskapt.

Nå er Motorpsycho omsider tilbake fra en periode preget av bestillingsverk, samleplate, museumsinnleggelse og innlemming i Rockheims Hall of Fame, visstnok med dertilhørende kunstnerstipend ut livet. Returen til de normale studioplatene kommer med en innspilling av bestillingsverket til Teknisk Museums 100 års-jubileum. Konserten på Teknisk Museum var i samarbeid med keyboardguru Ståle Storløkken, samme mann som bidro sterkt på eposet The Death Defying Unicorn (2012). Etter arbeidet fram mot konserten følte de at dette måtte resultere i en plate, og nå er den endelig her, dog uten Storløkken. Den eneste låten som ikke er fra konserten er coverlåta Spin, Spin, Spin som også ble gitt ut som 7” i begrenset opplag i forkant av albumet.

Motorpsychos nye plate Here Be Monsters er, tradisjonen tro, en hyllest til albumformatet. Selv om de har en drøss med EPer i bagasjen, har de aldri vært et typisk singelband. Helheten i platene har alltid virket mer i fokus enn de enkelte låtene. Sånn er det også denne gangen. I korte trekk kan man si at plata åpner og slutter med en 57 sekunders pianosnutt, og at en like lang pianosnutt binder det hele sammen på midten. Etter avslutningen kommer et nesten 18 minutter langt ekstranummer som både stryker deg lett over kinnet og blåser deg overende. Skal man virkelig forstå hvorfor Motorpsycho lykkes bedre med Here Be Monsters enn med de forrige platene deres må man dykke litt lenger ned i detaljene i verket.

Selv om man gjerne bør fokusere mer på et bands originallåter enn på dets coverlåter er det i dette tilfellet mest naturlig å starte med Spin, Spin, Spin, en låt som på mange måter er Motorpsycho. Sammenlign kassegitaren i introen med Flick Of The Wrist fra Starmelt EP (1997) og hør hvordan den dronete grooven som låten flyter på minner om Motorpsychos mørkeste coverøyeblikk, Moondogs All Is Loneliness fra Demon Box. Kjenn igjen harmoniene og vokallinjene fra Jefferson Airplanes Crown Of Creation og The House At Pooneil Corners – en låt Motorpsycho covret på Mountain EP (1993). Måten harmoniene bygges opp på går igjen i flere av Motorpsychos låter. På Here Be Monsters er dette tydeligst på låten I. M. S. Det at man kan trekke linjer fra Spin, Spin, Spin tilbake til begynnelsen av bandets karriere forsterker Bent Sæthers utsagn om at de har hatt lyst til å spille den inn i 25 år.

I. M. S. (Inner Mounting Shame) er et annet solid høydepunkt på Here Be Monsters. Pianoet som åpner låta binder den sammen med Sleepwalking og Sleepwalking Again og blir på den måten et naturlig høydepunkt på plata der nøkkelen for å forstå hele sannheten ligger. Pianointroen varer i 57 sekunder, akkurat som de to Sleepwalking-låtene – i det 58. sekundet kommer bassbulderet glidende inn fra siden og skyver pianoet ut av lydbildet.

Det partiet som erstatter pianoet minner om kaospartiet mot slutten av Psychonaut fra Trust Us. Det går riktignok i litt raskere tempo på I. M. S., men den dronete bassen er ikke til å ta feil av og når Snah får leke seg fritt med sine mer utsvevende soloer, helt uten grenser, så skaper Motorpsycho en type øyeblikk som ingen andre klarer. Akkurat der er de best i klassen.

I. M. S. er en typisk rockelåt ala Motorpsycho og den låta som er nærmest forrige plate, Behind The Sun (2014). Dermed er det denne låta som er mest i den gata Motorpsycho har bevegd seg de siste ti årene, siden Black Hole/Black Canvas, med en nærmest hypnotisk bassmotor, Snahs gitarheltvaganza og de klassiske vokalharmoniene som kjennetegner disse låtene. Snah holder seg i dypet mens Bent går opp i skrikemodus. Funker like bra som alltid. Dette kan man finne igjen i låter så gamle som Watersound fra Timothy’s Monster og, med en liten porsjon godvilje, i Nothing To Say fra Demon Box.

Det er allikevel etter Gebhardts exit og countryårene med Tussler at denne typen buldrebass, koblet med Bent og Snahs vokal i hver sin retning, ble veldig typisk for Motorpsychos lydbilde. På alle de vanlige utgivelsene deres siden 2006 finner man dette. Sjekk ut for eksempel With Trixene Through The Mirror (I Dream With Open Eyes) fra Black Hole/Black Canvas, The Alchemyst fra Little Lucid Moments (2008), Starhammer fra Heavy Metal Fruit (2010), Hell pts. 1-3 fra Still Life With Eggplant (2013) og ikke minst på Cloudwalker fra Behind The Sun.

Motorpsychos tradisjonelle rockedriv, enten det er med dronebass, traktorbass eller John Entwistle-groove, skylder mye til et annet 60-tallsband: Grateful Dead, og kanskje særlig låta The Golden Road (To Unlimited Devotion). Bent Sæthers bassganger og Snahs gitarspill har så solide røtter i denne låta at man nesten kan påstå at Motorpsycho har oppstått direkte fra den. Dette høres tydelig i I. M. S. hvis man plukker delene fra hverandre og lytter etter detaljene.

Med en coverlåt som på mange måter dekker hele Motorpsychos historie og en hardrocker som fyller inn hullene som mangler burde vel enhver psychonaut være fornøyd. Allikevel serveres man et ekstranummer som kanskje er det beste disse trønderne har gitt ut på rundt 18 år. Big Black Dog er en lang og spennende reise tilbake i tid, via The Death Defying Unicorn, til Motorpsychos kanskje beste og mest utfordrende album Trust Us, med et nikk til monsteret Un Chien D’espace fra Angels And Daemons (1997). Den psykedeliske mindfuck-følelsen fra episke Radiance Freq. ligger smurt i tykt lag over Big Black Dog og det er godt å se at Motorpsycho tør å slippe seg løs i dette hjørnet av kreativiteten sin igjen. Kanskje er det samarbeidet med Ståle Storløkken som gjør Bent og Snah tøffe nok til å gi slipp på kompromissene de har inngått i det siste, og endelig tørre å utfordre lytterne ordentlig igjen. Ikke utfordre light, som de har gjort i rundt ti år, men virkelig utfordre lytterne. De gjorde det på Unicorn, men dette er første gang siden Trust Us at de gjør det på en normal studioplate.

Som seg hør og bør er Big Black Dog lagd for enten å oppleves live eller lyttes til med headset. Åpningen er nærmest sakral med deilige harmonier og fredfulle melodilinjer. Etter hvert hører man bassen buldre svakt i bakgrunnen, nesten som en trussel mot det vakre som omgir den, før den overtar fokus og kjører i gang et parti som kommer til å gjøre denne låta til en livefavoritt i mange år framover. Lag på lag på lag med lyd som bygger seg opp til en enorm soundgasm og avløses av en gjeninntreden av hovedriffet som så erstattes av en retur til den rolige åpningen med sakrale harmonier og følelsen av trygghet ved å komme hjem igjen.

Det gjør nesten vondt å ikke la Here Be Monsters få en sekser, men til det er låtene Lacuna/Sunrise og Running With Scissors dessverre ikke sterke nok. Allikevel: Gratulerer Motorpsycho! Etter ca 100 år i bransjen klarer dere fortsatt å lage glimrende plater. Here Be Monsters er blant deres aller beste, og fra en gammel hardcore psychonaut er det en solid æresbevisning.

 

Karakter: 5

BRMC

Bikerfilmsoundtrack i sola og vindfullt på en halvfull Arena

BRMCKarpe Diem spilte for en halvfull Arena Scene i dag og lot en heldig ungpike komme opp på scenen og synge sammen med dem. Senere imponerte Black Rebel Motorcycle Club der Turboneger feilet.
(mer…)

Flytting fra GAFFAstand til Backstage Village

Ventetiden er snart overI dag braker det endelig løs på ordentlig, etter fire dager med venting. Selv om det har vært en del å se og gjøre siden søndag, blir det godt å komme skikkelig igang med festivalen nå.
(mer…)

Har streitingene overtatt?

Vanlige folk 2Har streitingene tatt over rockefistivalene? Har rocken tapt for mainstreamhelvetet? Jeg har lett etter den gode gamle hippien, men han var ikke lett å finne.
(mer…)